Hva er jeg?( litt om meg)

Dette innlegget er kanskje litt utenfor allfarvei når det gjelder tema for denne bloggen, men føler jeg vil vise hvem jeg er slik at dere ser litt bak fasaden og bakgrunnen for at jeg feirer med brask og bram at jeg skal gifte meg - med en gutt..

Skoleklar:).(1985)

Etter sigende er jeg et fullstendig normalt menneske. 33 år gammel(eller ung?)med normale interesser, altfor normalt hverdagsliv, jobb fra 8-4, fantastisk kjæreste og en herlig familie. I tillegg til alt dette er jeg homofil og skal gifte meg om ca halvannet år. For mange er dette noe som provoserer voldsomt og som skaper til dels aggressive konfrontasjoner verden over(ikke på grunn av meg altså - sånn rent generelt;) ) Så da tenker man sikkert hvorfor jeg lar meg selv gå gjennom dette. Jeg har ikke vært åpent homo i mer enn 2 år, møtte min kjære ca 2 mnd etter jeg kom ut. Hvorfor lot jeg ikke alt være som det var? Alt var jo greit? Ukomplisert..

For meg dreier det seg om å være ærlig mot seg selv, vise normaliteten å elske noen uansett hvilket kjønn det er. Gudskjelov så min nærmeste familie også dette og det slår meg hvorfor jeg ikke gjorde dette før. Det ble bedre - Alt ble bedre og jeg er et bedre menneske fordi jeg var ærlig mot meg selv.

Jeg tror jeg fryktet hvordan menneskene rundt meg ville reagere. Det er jo normalt å ville eksperimentere med tankesett og slikt når man er yngre, jeg unnskyldte meg med at det var hormonene som spilte meg et  puss og nærmest tvang meg selv til å forelske meg i jenter selv om jeg egentlig innerst inne visste at det var galt. Ser jeg tilbake nå så vet jeg jo at var jo litt annerledes enn alle andre. Det var bare det at jeg ikke ville være det..

Tror også jeg var litt redd for å miste alle vennene mine for da ville "alle" sikkert trodd jeg var interessert i dem på et helt annet plan enn vennskap. Kall meg paranoid, men jeg tror jeg tenkte som enhver normal tenåring. Jeg ville egentlig bare beskytte meg selv mot meg selv..

Så går jeg over i 20 årene og nå burde jeg jo strengt tatt vært klar som et egg. Seriøst - tror tenåringsforvirringen burde ha gitt seg på dette tidspunktet, men neida. Å miste faren min da jeg var 20 hjalp heller ingenting. Og sånn gikk no' dagan(som de sier nordpå). Helt til jeg merker at noe er i emning og merker at det er et eller annet som vil ut. Tror faktisk det var meg som bare ville knute opp alle knutene riste av alle byrdene og slenge de ti tonn med bly på skuldrene mine. 

Helt enkelt : Jeg lot meg selv forelske meg. Jeg lot meg selv føle kjærlighet. Og jeg lot meg selv føle hvordan det er å være meg selv hundre prosent. Jeg trodde at alt det jeg opplever nå kun foregår i en perfekt verden verden som jeg aldri kunne ta del i. Men nå er jeg altså forlovet og skal bygge et liv med verdens herligste menneske som jeg elsker over alt på jord. Jeg vet det finnes masse onde mennesker der ute som vil oss vondt og langt  pokkerivold. Kall meg kanskje naiv og simpel, men jeg tror vi er betraktelig sterkere enn dem og at fornuften og godheten vil seire til slutt. For jeg tror faktisk  på at "When you wish upon a star your dreams come true.."

Drømmen ble sann. <3

Ha en fortsatt flott uke!

-S-